Hvorfor svikter klimamodellene, er klimaet styrbart og kan politisk motivert sosioøkonomiske betraktninger legges til grunn for styring av klimaet?
Jakten på noe forutsigbart
Francis Bacon (1561-1626) hevdet at motivet for vitenskapen er å forutsi noe om framtiden, for så å kontrollere noe i framtiden. Men skal en forutsi noe i framtiden, må en ta utgangspunkt i noe forutsigbart. Mangler en noe forutsigbart, kan ingen datamaskin beregne noe om framtiden. Kan en ikke beregne framtiden, kan en heller ikke kontrollere framtiden. Styrbarhet, forutsetter at noe er forutsigbart. Det er som å kjøre bil etter speilet, du vet hva som har passert, men du vet ikke når neste sving kommer.
Isaac Newton (1642-1724) oppdaget betydningen av massens treghet. Med kunnskaper om massens treghet, kunne han forutsi en bevegelse framover i tid. Slik kunne han beregne noe om framtiden. Newtons metode, ble den nye vin i vitenskapen, og metoden ble etter hvert overført fra fysikkmodeller, til biologiske modeller, økonomiske modeller og klimamodeller. Men all ny vin bør nytes forsiktig. Modeller skal representere noe fra virkeligheten. Dette noe fra virkeligheten, er gjerne utsatt for forstyrrelser, fra ukjente kilder. Forstyrrelser fra ukjente kilder, fører til at modellene, får redusert forutsigbarhet.
Rudolf Kalman (1930-2016), en ingeniør fra Ungarn, satt en dag og kjedet seg på en togreise. Plutselig fikk han ideen om at Norbert Wiener´s støyfilter modell, kan realiseres med lineær algebra. Kalman hadde funnet en metode som kan gjøre gode beregninger om framtiden, selv om beregningene var utsatt for «et hav av forstyrrelser», fra en ukjent kilde. Kalman-filteret ble «Den Hellige Gral» i kybernetikken, og skapte et helt institutt ved NTNU. Men Kalman-filteret hadde også sine begrensninger. Dersom forstyrrelsen har samme retning over lang tid, har filteret ingen statistisk informasjon, om når retningen vil snu. Dette fører til at forstyrrelser, fra ukjent kilder, kan tar kontroll over modellen. Modellen begynnere å tilpasse seg modellens omgivelser. I naturen er det slik, at den har ingen varig normal tilstand. Tilstanden varierer med tidsskalaen, fra minutter til tusener av år. Å lage klimamodeller, er derfor en krevende oppgave.
Klima prognoser
I 1960-årene begynte en å måle konsentrasjonen av CO2 i jordens atmosfære. Samtidig begynte en å utvikle klimamodeller som beregnet virkningen drivhuseffekten fra klimagasser. Etter noen år med målinger, så en at i årene fra 1980 og fram til 2000, hadde samsvar mellom CO2-vekst i atmosfæren og endringer i global temperatur. Dette ble tolket som en bekreftelse på ideen om drivhuseffekten. Der var en forutsigbar sammenheng mellom utslipp av CO2 og global oppvarming. Med forventet fortsatt vekst i utslipp av CO2, kunne klimamodellene beregne en videre global oppvarming på 2-5 grader, framover mot år 2100. Modellenes prognoser ble akseptert som fakta, med konsensus, fra utvalgte forskere.
Klimaets styrbarhet
Global oppvarming basert på utslipp av klimagasser, skapte en forestilling om at globalt klima er styrbart. Kan mer CO2 i atmosfæren forårsake mer global oppvarming, kan mindre CO2 redusere global oppvarming. Omtrent som å regulere en romtemperatur med varmeovn. Dette skapte forestillingen om en ny grønn industri. En global temperaturregulator, som regulerer global temperatur til ønsket nivå, ved å redusere utspill av klimagasser. Ingen synes å ha tenkt på, at dersom dette var mulig, vil treghet fra akkumulering av varme i havet, kunne føre til et ukontrollert ustabilt klima. En ukontrollert periodisk endring mellom en dype kalde klima-perioder og brennende varme klima-perioder.
FN´s klimapanel, IPCC, fikk Nobels fredspris i 2007. Denne utmerkelsen la mye av grunnlaget for IPCC sin autoritet, i den geopolitiske agenda, for å utvikle ny grønn industri. Men allerede i 2001, hadde noen av IPCC´s egne forskere, varslet et kommende problem. I IPCC sin tredje rapport: TAR Climate Change 2001: The Scientific Basis, finner vi kommentaren: «Klimasystemet er et koblet ikke-lineært kaotisk system, og derfor er det ikke mulig å forutsi langsiktige fremtidige eksakte klima tilstander. Fokuset må heller være på forutsigelsen av sannsynlighetsfordelingen for systemets fremtidige mulige tilstander ved generering av ensembler av modell-løsninger». Denne kommentaren forteller at klimamodellene kan ikke beregne klimaet fram til 2050-2100. Det betyr at klimaendringene heller ikke er styrbare, med utslipp av CO2.
Denne usikkerheten ble utdypet i IPCC´s rapport, AR5 Climate Change 2013: Long-term Climate Change: Projections, Commitments and Irreversibility. Her står det i innledningen. “Prognoser for fremtidige klimaendringer er ikke som værmeldinger. Det er ikke mulig å gjøre deterministiske, definitive spådommer om hvordan klimaet vil utvikle seg i løpet av det neste århundret og utover slik det er med kortsiktige værmeldinger. Det er ikke engang mulig å gjøre prognoser for hyppigheten av forekomst av alle mulige utfall på den måten som det kan være mulig med en kalibrert sannsynlig mellomdistanse værmelding. Anslag om klimaendringer er usikre, fordi de først og fremst er avhengige av scenarier for fremtidige antropogene og naturlige utslipp som er usikre, for det andre på grunn av ufullstendig forståelse og upresise modeller av klimasystemet og til slutt på grunn av eksistensen av intern klimavariabilitet». I 2018 gjentar altså forskere ved IPCC, at framtidig klima er hverken forutsigbart, eller styrbart.
Evaluering av klimamodeller
I 2018 publiserte russiske og amerikanske forskere en evaluering av de mest avanserte klimamodellene Kravstov et al. 2018). Evalueringen viste at ingen av de mest avanserte klimamodellene, kunne gjenskape de klimaendringene en har hatt fra 1850 og fram til i dag. De konkluderte med at årsaken til klimaendringene er lite forstått. Innenfor en global temperaturøkning på ca. 1 grad, var der en variasjon på +/- 0.3 grader, med en periode på ca. 60 år. Episenteret for den globale temperaturperioden ble lokalisert til Atlanterhavet. Fra Atlanterhavet ble varmen fordelt videre, via de globale havstrømmene. Klimaendringene var altså forankret som periodiske endringer i globale havstrømmer, med atmosfæren som omgivelse. Det må bety, at etter 50 år med klimamodeller, har en stolt mer på klimamodeller, enn på klima målinger.
Fra naturvitenskap til sosioøkonomi
I 2021 kom IPCC med sin sjette rapport: Climate Change 2021 The Physical Science Basis Summary for Policymakers. Denne gangen er rapporten basert på framtidige scenarier. Scenariene beskriver mulige framtidige forløp av klimaendringer framover mot 2100. Ideen om en direkte sammenheng mellom klima og klimagasser, fører til at klimaendringene, er et resultat profilen på utslipp av klimagasser. Profilen på utslipp av klimaendringer er et sosioøkonomisk problem. Global temperatur framover mot år 2100, er nå beregnet ved å utvikle en ny modell (CMIP6), sammensatt av en gjensidig kobling mellom klimamodeller og sosioøkonomiske modeller (B.C. O´Neill et al. 2016). Rekkevidden av dette, er at klima tones ned som et naturvitenskaplig tema, og blir et politisk tema, der politikere setter rammer for grønn industri.
Problemet her, er at Kravstov et al. 2018) allerede påvist at historiske data ikke kan påvise en direkte sammenheng CO2 og global oppvarming. Det betyr at en fortsatt mangler et vitenskapelig grunnlag, for at globalt klima er styrbart, med «grønn industri». Det er som å kjøre bil, når du ikke kan se i speilet, eller se ut gjennom frontruten.
Klimamodellenes begrensninger
Lærdommen fra Kalman, er at modeller er begrenset av modellens til omgivelser. Omgivelsen til jordens atmosfære er solsystemet. Tar en med klimapåvirkning fra solsystemet, forlates ideen om menneskeskapt CO2-drevet global oppvarming, og en innfører ideen om naturlige klimaendringer. Svaret på om klimaet er påvirket av solsystemet, finner en ved å studere klima dataserier. Klima dataserier, viser signaturen, til periodiske endringer i solsystemet.
Skolen i Athen
Denne vitenskapens innbygde dualisme, mellom modeller og målinger, er illustrert i Vatikanpalesset med fresken Skolen i Athen. Platon peker mot himmelen, og sier at kunnskaper om endringer i naturen finner en i de evige ideene. Aristoteles peker mot jorden, og svarer sin læremester, at kunnskapene ligger i målingene fra naturen. Ideene representerer bare modeller av hvordan vi tolker målinger fra naturen.
Referanser
- 2001. Climate Change 2001. TAR Climate Change 2001: Report. The Scientific Basis. https://www.ipcc.ch/report/ar3/wg1/
- 2013. Climate Change 2013: The Physical Science Basis. Contribution of Working Group I to the Fifth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change. WG1AR5. Chapter 12. Long-term Climate Change: Projections, Commitments and Irreversibility. Cambridge University Press, Cambridge, United Kingdom and New York, NY, USA. https://www.ipcc.ch/site/assets/uploads/2018/02/WG1AR5_Chapter12_FINAL.pdf
- Kravtsov, S., Grimm, C. & Gu, S. Global-scale multidecadal variability missing in state-of-the-art climate models. npj Clim Atmos Sci1, 34 (2018). https://doi.org/10.1038/s41612-018-0044-6
- Brian C. O’Neill et al. 2016. The Scenario Model Intercomparison Project (ScenarioMIP) for CMIP6. Geosci. Model Dev., 9, 3461–3482, 2016. https://doi.org/10.5194/gmd-9-3461-2016