Naturlige klimaendringer er et resultat av interferens mellom periodiske endringer i solsystemet. Etter en varm klima periode, kommer der uvegerlig en ny kald klima periode.
Det har vært en rådende oppfatning, om at Den lille istiden varte fra 1300-tallet til ca. 1850. Dette var ikke en lang kald periode, men en lang periode, med vekslende varmt og kaldt klima. Etter Den lille istiden, fikk vi en ny periode med global oppvarming fra ca 1890 til 2000, til kanskje den varmeste klimaperioden på 500 år.
I en studie, publisert i Frontiers in Astronomy and Space Science (Yndestad H. 2020. Jovian Planets and Lunar Nodal Cycles in the Earth’s Climate Variability ( https://doi.org/10.3389/fspas.2022.839794), framgår det at en kan forvente en ny kald klima periode fra ca. 2070 til 2150. Forklaringen er at klimaet påvirkes av periodiske endringer i solsystemet, som forsterker hverandre eller svekker hverandre, når de faller sammen i tid.
Der har vært en direkte sammenheng mellom klimaendringer og solsystemets perioder over 4000 år. En må da forvente, at solsystemet også i framtiden vil styre klimaet, på vår moder jord. Klimaet er preget av en måne-drevet og en sol-drevet påvirkning fra solsystemet.
Måne-drevet klimaendringer
Figur 1. Utviklingen av global havoverflate temperatur (GST), global landoverflate temperatur (GLT) og midlere global temperatur (GMT) for perioden 1850 til 2021
Figur 2. Wavelet-spekteret til global havoverflate temperatur fra 1850 visers at temperaturen har stasjonære lunar-drevet perioder på [1/2, 1, 2,…]18.6 år.
Gravitasjon mellom jorden, solen og månen, fører til at jordaksen slingrer med en periode på 18.6 år (Earth nutation). Slingringen i jordaksen forårsaker en stående global tidevannsbølge på 18.6 år (lunar nodal tide) mellom pol og ekvator. Denne tidevannsbølgen forårsaker en vertikal omrøring mellom kaldt bunnvann og varmt overflatevann i globale havområder. Resultatet er at temperaturen på havets overflate varierer med en periode på 18.6 år. Over tid bygger det seg opp måne-drevet klimaperioder på 18.6, 2*18.6, 4*18.6…helt opp til 446 år. Til sammen danner periodene en signatur, som avslører at månen er kilden til klimaendringene. Månens signatur, finner en over alt i dataserier fra naturen. Fra 1990-årene og fram til i dag, har jeg identifisert månens signatur i dataserier for jordrotasjonen, tidevannet, global temperatur, CO2-innhold i atmosfæren, temperaturen i Norskehavet og Barentshavet, nedbør til kraftmarkedet, vindretninger (NAO), utbredelse av Arktisk is og økosystemet i Barentshavet. Det betyr at månens signatur avslører hvordan månen og tidevannet styrer klimaet og økosystemet i naturen. Denne signaturen viser samtidig at klimaet og økosystemet har ingen normal tilstand. Bærekraften i økosystemet er basert på evne til å tilpasse seg klimaendringer over tid.
Sol-drevet klimaendringer
Det virker kanskje underlig, at planetenes posisjon kan påvirke klimaet på jorden. Forklaringen er at de elliptiske baner, til de store planetene (Jupiter, Saturn, Uranus, Neptun), påvirker solens rotasjon rundt et felles massesenter i solsystemet. Når solen roterer rundt massesenteret, roterer også solens indre dynamo. Dette fører til endringer i total stråling fra solens overflate. Solen har minimum stråling når planetenes elliptiske baner er nærmest solen. Maksimum stråling når planetene er lengst borte fra solen. Planetene har forskjellig hastighet. Det fører til at stråling fra solen har minima og maksima innenfor en samlet periode 4450 år. Perioder med minimum stråling fra solen har nå fått sine navn: Oort (1010–1070), Wolf (1270–1340), Spörer (1390–1550), Maunder (1640–1720), Dalton (1790–1820). Studien viser at der er en direkte sammenheng mellom minimum stråling fra solen og tidspunkt når planetene er nærmest solen. Neste periode med minimum stråling, er beregnet til årene 2024-2072. Det har vært spekulasjoner om vi får en nytt Maunder minimum. Denne studien viser Maunder minimum kommer i perioder på 4450 år.
Figur 3. Hvordan periodiske endringer fra Uranus og Neptun påvirker stråling fra solen fra 2000 f.Kr til 3000 e.Kr. Stråling fra sol har et maksimum ved året 512 f.Kr. og et minimum ved året 1712 e.Kr. Minimum stråling i 1712 faller sammen med «The Deep Freeze» i 1710. Den Lille Istiden dekker 6 minima mellom ca. 1380 og 2070.
Figur 4. Hvordan periodiske endringer fra Uranus og Neptun påvirker oppvarming global havtemperatur og globalt klima fra 2000 f.Kr til 3000 e.Kr. Forholdet mellom periodene endres når stråling akkumulerer varme i havet. Klimaet får et maksimum ca. år 600 e.Kr. og et minimum ca. år 2740.
De periodiske endringene i stråling fra solen, akkumulerer varme i havene på jordkloden. Akkumulert varme får en ny signatur, som er forskjellig fra signaturen til stråling fra solen. Globalt klima er et resultat av signaturen til direkte stråling fra solen, signaturen til sol-drevet akkumulert varme i havet og signaturen til måne-drevet temperaturendringer i havet. Det var en måne-drevet klimaendring som førte til en midlertidig varm klimaperiode i 1940-årene og en kaldperiode i 1960-årene. Samtidig var det en sol-drevet oppvarming av havet som fører til globale oppvarming fra ca. 1890 til 2025. Signaturen i sol-drevet klimaendring er forskjellig signaturen måne-drevet klimaendring. Det fører til at klimaendringene aldri blir gjentatt i samme mønster.
Figur 5. Figur 3. Periodiske endringer i temperaturen på Grønland (GIS2) over perioden 1000 e.Kr til ca 2000. Periodene er preget av interferens mellom en sol-drevet periode på 333 år og en lunar-drevet periode på 446 år. Ved året 1745 var der et sammenfall mellom periodene i negativ (kaldere) retning som førte til den kaldeste periode på 4000 år. Periodene har et nytt sammenfall i negativ retning i årene 2070 til 2150. Den samlede Lille Istid kan da utvides til perioden 1330 til 2150.
Forklaringen på Den lille istid er interferens mellom en sol-drevet klimaendring på 333 år og en måne-drevet klimaendring på 446 år. I 1745 hadde begge periodene et perfekt sammenfall i retning kaldere klima (Figur 1). Vi fikk da den kaldeste klimaperioden på 4000 år. Fra ca 2070 til 2150 får de samme periodene et nytt sammenfalt mot et kaldere klima. Hvor kald denne perioden vil bli er uklart. Indikatorer tyder på at vi kan forvente en noe kaldere periode enn det vi hadde på 1800-tallet.
Varmere eller kaldere klima
Ideen om drivhuseffekten er basert på et modell-basert paradigme. Dette paradigmet har til nå oversett temaet naturlige klimaendringer. Spørsmålet er om våre politiske myndigheter har stolt for mye på ideen om menneskeskapt global oppvarming. Studiet av naturlige klimavariasjoner, viser at naturen kan ha sine egne planer. En ny kald klimaperiode vil få store konsekvenser for energiproduksjon og matproduksjon, spesielt her oppe i det kalde nord. Det betyr at den grønne bølgen bør konsentrere seg om det som er grønt. Ivareta økosystemer og matproduksjon på land og i vann.
Litteratur
- Yndestad, H., & Solheim, J. (2017). The influence of solar system oscillation on the variability of the total solar irradiance. New Astronomy, 51, 135–152. doi.org/10.1016/j.newast.2016.08.020.
- https://ntnuopen.ntnu.no/ntnu-xmlui/handle/11250/2473902
- Yndestad H. 2022. Jovian Planets and Lunar Nodal Cycles in the Earth’s Climate Variability Frontiers in Astronomy and Space Sciences. May 10. 2022. https://doi.org/10.3389/fspas.2022.839794
- Earth Climate Variability: https://www.climateclock.no/2022/04/28/jsun/
- Ice ages: https://www.climateclock.no/2022/04/04/ice-ages-cm/
- The Deep Freeze; https://www.climateclock.no/2021/09/06/the-deeep-freeze-den-kaldeste-vinter/
- Lunar forced climate: https://www.climateclock.no/2021/03/09/lunar-climate/
- Klima i vær og uvær: https://www.climateclock.no/2022/01/03/vaer-uvaer/
- Klima, og Skolen i Athen: https://www.climateclock.no/2021/09/07/skolen-i-athen/
- Arctic Ice age Position: https://www.climateclock.no/2021/02/26/itaque-mihi-non-satis-videmini/
- The First cause of climate variability: https://www.climateclock.no/2020/10/18/the-first-cause/
- Solar Grand Minimum: https://www.climateclock.no/2020/03/09/solar-minima/