“Vitenskapens store tragedie: å drepe en vakker hypotese, med et stygt faktum.” 

— Thomas Huxley (1825-1895).

Der hadde vært en rådende oppfatning, om en direkte sammenheng mellom CO₂ og surhet i elver og grunnvann. I 1956 begynte den unge polymerkjemi forsker Charles David Keeling å måle konsentrasjonen av CO₂ i atmosfæren. Målingene viste at der var ingen direkte sammenheng. Samtidig oppdaget han at CO₂ i atmosfæren hadde en syklus. Konsentrasjonen av CO₂ var lavere om dagen, når fotosyntesen i naturen tok opp CO₂. Ved solnedgang, stoppet fotosyntesen, og frigjorde CO₂ tilbake til atmosfæren. Keeling hadde oppdaget at naturen puster CO₂ i døgnvariasjoner. Spørsmålet var så om der er et globalt CO₂-minimum i atmosfæren. I håp om å finne et stabilt CO₂-bakgrunnsnivå, begynte Keeling i 1959 å overvåke konsentrasjonen av CO₂ på Mount Mauna Loa, Hawaii. Etter noen år viste det seg, at atmosfæren også pustet CO₂ i års-variasjoner. CO₂ hadde heller ikke et stabilt bakgrunnsnivå. Nivået på CO₂ målingene økte noe for hvert år. [1].

David Keeling hadde oppdaget at konsentrasjon av CO₂ så ut til å bli akkumulert i atmosfæren. Denne CO₂-veksten måtte komme fra et sted. Mistanken ble rettet mot forbrenning av fossilt brennstoff. I 1978 ble det, for første gang, laget en måleserie, som representerte global temperatur. Den nye måleserien viste at global temperatur hadde steget 0.8 grader, på 157 år. Fra 1979 var der et samsvar mellom global oppvarming og CO₂-vekst i atmosfæren. Dette ble, med konsensus fra en gruppe forskere, tolket som en bekreftelse drivhuseffekten. Der hadde vært en rådende oppfatning om at CO₂ styrte klimaet på jorden, i mer enn 100 år. Nå fikk vi en rådende oppfatning, om menneskeskapt global oppvarming, basert på utslipp av CO₂ fra fossilt brennstoff [1], [2].

Se også: The Mauna Loa CO2 Signature; CO2 og Klima – illusjonen

CO₂ og global oppvarming

På begynnelsen av 1800-tallet var der en rådende oppfatning i vitenskapen, om at store steiner i åpne landskap, var rester etter syndefloden. Rundt 1830 ble det oppdaget at disse steinene var rester fra en istid. Oppdagelsen av istider skapte spekulasjoner om mulige årsaker. I 1850 utførte fysikeren John Tyndall et laboratorieeksperiment som viste at atmosfærisk infrarød absorpsjon i stor grad skyldes karbondioksid og vanndamp.

Den svenske geologen Arvid Högblom mente at CO₂ fra vulkaner skapte store klimavariasjoner som kontrollerte risikoen for nye istider. Når vulkaner skaper en høy konsentrasjon av CO₂ i atmosfæren, får vi en varm klima-periode. I en varme klima-periode vil fotosyntesen trekke mer CO₂ ut av atmosfæren. Resultatet er at vi får en ny istid. Før eller siden, kommer nye CO₂-utslipp til atmosfæren fra vulkaner, som startet en ny varm klimaperiode. Slik fikk vi ideen om en direkte sammenheng mellom CO₂, økosystemer og istider. På 1890-tallet gjorde den svenske kjemikeren Svante Arrhenius beregninger som viste at en halvering av CO₂ i atmosfæren, førte til en global temperaturreduksjon på 4-5 grader. En dobling av CO₂ ville føre til en global oppvarming på 5-6 grader. Arrhenius mente, at menneskelig CO₂-tilførsel til atmosfæren, hadde reddet oss fra en ny istid [1], [3].

CO₂ og klima modeller

Jernbaneingeniør Gay Stewart Callendar (1898-1964) begynte å studere forholdet mellom global temperatur og CO₂. Basert på data fra 147 globale målestasjoner kunne han vise at den globale temperaturen hadde steget 0.3 grader Celius fra 1880 til 1930. Dette tilsvarer cirka 0.6 grader på 100 år. Fra 1880 til 1930 hadde utvalgte CO₂-målinger økt med 6 %. I 1938 skrev han en artikkel der han påpekte at mennesker allerede har bidratt til halvparten av CO₂-veksten i atmosfæren. Mennesker hadde økt den globale temperaturen med 0.3 grader per århundre. Han mente at dette hadde ført til et mer behagelig klima på den nordlige halvkule, etter det kalde klimaet på 1800-tallet. Callendar utviklet en modell som viste en lineær sammenheng mellom menneskeskapt CO₂ og global temperatur. Dette lineære forholdet mellom CO₂ og global temperatur, introduserte ideen om et globalt klima som et lukket system, på vår moder jord. Et lukket system, som ignorerer naturlige klimavariasjoner [1], [3]. 

Sammenhengen mellom CO₂ i atmosfæren og global oppvarming, varte bare i perioden fra 1979 til 2006. Der er nå ingen statistisk sammenheng mellom CO₂ og globale oppvarming. I 2018 publiserte Kravtsov, Grimm og Gu en evaluering av klimamodellene [4]. Resultatet viste at til tross for utvikling av klimamodeller over 100 år, var det ingen klimamodell som kunne forklare den global oppvarming fra 1850 [4], [5]. 

Havet som puster CO2

Den unge japanske studenten Taro Takahashi studerte for å bli gruveingeniør. Etter studiene ble han fristet til å delta i studiet av Atlanterhavet for å registrere CO₂ i atmosfæren. Dette ble starten på et 60 år langt forskningsprosjekt. Atmosfærisk CO₂-vekst hadde reist spørsmål om påvirkningen på havets karbonsystem. På 1970-tallet begynte Taro Takahashi å måle CO₂ over havområdene. Han oppdaget at også havområdene pustet CO₂. Hav puster CO₂ over døgnvariasjoner og mellom havområder. Ved ekvator frigjøres CO₂ fra havet og øker konsentrasjonen av CO₂-atmosfæren. I kalde havområder mellom Island og Grønland blir havet tilført CO₂ fra atmosfæren [1].

Takahashi hadde oppdaget at høyere havtemperatur frigjorde CO₂ til atmosfæren. CO₂ i atmosfæren er klimadrevet og luftstrømmer frakter CO₂ mellom regionale havområder. Atmosfæren er et distribusjonssystem for CO₂ mellom havområder, økosystemer på land og økosystemer i havområder. Distribusjonen sirkulerer i perioder fra år til hundrevis av år. Havet puster CO₂ og driver naturens fotosyntese på land og i vann [1]. 

Den tyske biologilærer Ernst-Georg Beck publiserte i 2007 en CO₂ dataserier fra 1820 til 1960. Dataserien var basert på ca. 100.000 CO₂-målinger fra 900 målestasjoner. CO₂ målingene fra 1820 til 2020 viser det faktum, at det havtemperaturen som i hovedsak driver veksten av CO₂ i atmosfæren. Havet puster CO₂ [7,8,9,10,11,12,13,14]. Se også: Becks´ siste manuskript

Vitenskapens tragedie denne gang er misforståelsen: konsensus mellom en gruppe forskere, er ikke det samme som resultatet fra en vitenskapelig publikasjon.

Se også: Klima, og Skolen i Athen

Referanser

1. Kunzig, Robert and Broecker Wallace. 2008. Fixing Climate. Profile books ltd. London ISBN 987 1 84668 860 7. 
2. C.D. Keeling, R.B. Bacastow, A.E. Bainbridge, C.A. Ekdahl, P.R. Guenther, and L.S. Waterman, (1976), Atmospheric carbon dioxide variations at Mauna Loa Observatory, Hawaii, Tellus, vol. 28, 538-551. https://doi.org/10.1111/j.2153-3490.1976.tb00701.x
3. Thomas R. Anderson, Ed Hawkins, Philip D. Jones, 2016. CO2, the greenhouse effect and global warming: from the pioneering work of Arrhenius and Callendar to today’s Earth System Models, Endeavour, Volume 40, Issue 3, 2016, Pages 178-187, ISSN 0160-9327, https://doi.org/10.1016/j.endeavour.2016.07.002.
4. Kravtsov, S., Grimm, C., and Gu, S. (2018). Global-scale Multidecadal Variability Missing in State-Of-The-Art Climate Models. Npj Clim. Atmos. Sci. 1, 34. doi:10.1038/s41612-018-0044-6.
5. Jaworski, Z. 2007. CO2: The Greatest Scientific Scandal of Our Time, 21st Century Science and Technology, spring/summer 2007, p 20.
6. Beck E-G. 2007. 180 Years of Atmospheric Co2 Gas Analysis by Chemical Methods. Energy & Environment. 18. 259-282.https://doi.org/10.1260/095830507780682147
7. Beck E-G. 2008b. 50 Years of Continuous Measurement of CO₂ on Mauna Loa, Energy & Environment. 19. 1017-1028. https://doi.org/10.1260/095830508786238288
8. Beck E-G. 2022. Reconstruction of Atmospheric CO₂ Background Levels since 1826 from direct measurements near ground, Science of Climate Change, 2, pp. https://doi.org/10.53234/scc202111/xxx
9. Keeling R F. 2007. Comment on “180 Years of Atmospheric Co2 Gas Analysis by Chemical Methods” by Ernst-Georg Beck, Energy & Environment. 18. 637-639. https://citeseerx.ist.psu.edu/viewdoc/download?doi=10.1.1.861.5583&rep=rep1&type=pdf
10. Massen F and Beck E-G 2011, Accurate Estimation of CO₂ Background Level from Near Ground Measurements at Non-Mixed Environments. In: Leal Filho, W. (eds) The Economic, Social and Political Elements of Climate Change, Climate Change Management. Springer: Berlin, Heidelberg. https://doi.org/10.1007/978-3-642-14776-0_31
11. Beck Ernst-Georg. (2010). Reconstruction of Atmospheric CO2 Background Levels since 1826 from Direct Measurements near Ground. Science of Climate Change. Vol 2.2 (2022) pp. 148-211. https://scienceofclimatechange.org/wp-content/uploads/Beck-2010-Reconstruction-of-Atmospheric-CO2.pdf
12. Beck, Ernst-Georg, 2022: Reconstruction of Atmospheric CO2 Background Levels since 1826 from Direct Measurements near Ground. Science of Climate Change . Vol 2.2 (2022) pp. 148-211. Beck 2010 Reconstruction of Atmospheric CO2 PDF file.
13. Yndestad H. 2022. Jovian Planets and Lunar Nodal Cycles in the Earth’s Climate Variability. Frontiers in Astronomy and Space Sciences, 10 May. https://www.frontiersin.org/article/10.3389/fspas.2022.839794. 
14. Yndestad Harald. (2022). Publication of Ernst-Georg Beck ́s Atmospheric CO2 Time series from 1826-1960. Science of Climate Change. Vol. 2.2 (2022) pp. 134-136. https://doi.org/10.53234/scc202112/15
15. Yndestad Harald, 2022b: Lunar Forced Mauna Loa and Atlantic CO2 Variability. Science of Climate Change, Vol. 2.3 (2022) pp. 258-274. https://doi.org/10.53234/scc202212/13