Fimbulvinter er i sagaen omtalt som en ekstrem kald klimaperiode. En periode med tre år uten sommer. Norrøn mytologi varsler om en neste Fimbulvinter. Fenrisulven skal sluke solen og alt levende skal fryse, før Ragnarok. Forskere tror nå at myten om Fimbulvinter kommer fra de ekstremt kalde årene 535–536. Spørsmålet er om der en kjerne av sannhet i myten om Fimbulvinter. Varselet om en kommende ekstrem kald periode, som får store konsekvenser.
Stråling fra solen har noen dype minima fra år 1000
Stråling fra solen har vært betraktet som konstant siden Aristoteles. På 1890-tallet rapporterte astronomen E. W. Maunder at solaktiviteten ble kraftig redusert i årene 1645 til 1715. Der var en direkte sammenheng mellom minimum solaktivitet og den kaldeste klima periode som er registrert i Europa. I 1970-årene begynte en å studere iskjerneprøver fra Grønland. De avslørte at stråling fra solen har hatt store variasjoner over tusener av år. Perioder med dypt minimum stråling, fikk navn etter solforskerne: Oort (1010-1070), Wolf (1270-1340), Spörer (1390-1550), Maunder (1640-1720) og Dalton (1790-1820). Periodene med dypt minimum kunne forklare Den lille istiden. En periodisk avstand mellom dype minima, avslørte at vi kan forvente flere kalde klima perioder. Dette førte til diskusjoner om vi kan forvente oss et Grand dypt Maunder-minimum, eller et mildere Dalton-minimum.
Planetenes posisjoner regulerer solens stråling
NASA startet satellittbasert måling av ståling fra solen i 1979. I 2014 kunne forskere fra NASA publisere en sammenhengende dataserie for total stråling fra solen (TSI) for årene 1700-2013. En analyse av TSI dataserien, avslørte signaturen (periodene) til de store planetene Jupiter (11 år), Saturn (29 år), Uranus (84 år) og Neptun (164 år) (JSUN). Samme signatur ble identifisert i solens rotasjon rundt solsystemets barysentre. Der er altså en direkte sammenheng mellom planetenes elliptiske baner, solens rotasjon rundt barysentret og total stråling fra solen [1].
Forklaringen er at planetenes elliptiske baner, endrer hastigheten til solens rotasjon rundt solsystemets barysentre. Endringer i solens rotasjonshastighet, påvirker solens indre dynamo og stråling fra solens overflate. Solen har minimum stråling når planene har størst hastighet nærmest solen. Strålingen fra solen har Dypt minimum nå UN-planetene er nærmest solen, Grand minimum når SUN-planetene er nærmest, og et Fimbulvinter minimum når JSUN planetene er nærmest solen samtidig. Summen av JSUN periodene er en TSI indeks som representerer hvordan stråling fra solen varierer over tid [2].
Fimbulvinter (525-536)
Denne figuren viser globale målinger av temperaturvariasjoner i perioden 400-600 AD. Vi ser her at temperaturen fall ca. 1 grad over en 3-års periode fra år 535 til 538. Denne kalde klimaperioden har tidligere vært forbundet ved vulkaner. I Honduras var der et større vulkanutbrudd i ca. år 540 (Robert A. Dull et al. 2019, Quaternary Science Reviews). En undersøkelse vulkanutbrudd i Europa (Gabriel et al. 2024, viser at Hrafnkatla hadde utbrudd i 763, altså langt senere. Det blir derfor antatt at vulkanutbruddet i Honduras førte til en global avkjøling over en periode på 3 år. Det merkelige er, at dette faller sammen med en sjelden astronomisk hendelse.
Figur 2. Planet-periodene for Saturn (blå), Uranus (grønn), Neptun (grå) og TSI indeks (rød) for årene 500-600 e.Kr.
Figur 2 viser hvordan SUN-planetenes avstander fra solen varierer i årene 500-600 e.Kr. TSI indeks (rød) er summen av periodene. Den viser at stråling fra solen har Dypt minimum i årene 520-570. JSUN-planetene har et Fimbulvinter minimum (TSI indeks = -3.25) i året 534 e.Kr. Planeten Jupiter har en periode på 11.8 år. Den negative periodedelen varer altså bare i 3.-4 år. Nyere forskning viser at der var en Fimbulvinter med en ekstrem lav temperatur i årene 535 og 536 e.Kr.
Dypt minimum stråling i årene 520-570 fører til en global avkjøling fram til år 570. Global temperatur har en direkte sammenheng med havets overflatetemperatur [2]. Treghet i avkjøling og oppvarming av havets overflate, fører til en beregnet kald klimaperiode i årene 530-665.
Svenske forskere har funnet at Nord-Europa hadde et dypt kaldt klima i årene 520-660. Denne kalde klimaperioden førte til store folkevandringer i Nord-Europa. Det betyr at den kalde perioden begynte før vulkanutbruddet.
Svenske forskere har funnet ut at Nord-Europa hadde en dyp kald klima periode i årene 520-660. Denne kalde klimaperioden førte til store folkevandringer i Nord-Europa. Halvparten av befolkningen i Norge og Sverige forsvant, og store områder ble til ødegårder. Samsvar mellom JSUN perioder gjentar seg i perioder på 500 år. Dypt minimum og Fimbulvinter ble gjentatt under periodene Oort (1020-1070), Spörer (1520-1570), og kan forventes i neste dype minimum i årene 2025-2072.
Perfekt Fimbulvinter i året 1709
Figur 2. Planet-perioder for Saturn (blå), Uranus (grønn), Neptun (grå) og TSI indeks (rød) for årene 1650-1750 e.Kr.
Maunder minimum perioden (1675-1745) blir regnet som den kaldeste klimaperiode på mer enn 4000 år. Figur 2 viser at TSI indeks er negative i årene 1675-1745. TSI indeks har et Grand minimum. SUN periodene har et felles Grand minimum i året 1709. Samtidig skapte JSUN periodene en perfekt Fimbulvinter i året 1709, med TSI indeks = -4.0.
Året 1709 er omtalt som «The Deep freeze», det kaldeste år som er registret i Europa. I Frankrike falt temperaturen til -20 grader Celsius. Elver, kanalnettverk og havner frøs. Befolkningen i Frankrike falt med 600.000 fra år 1709 til 1710. Østersjøen ble islagt i fire måneder og en kunne reise med hest og slede over sjøen fra Danmark til Sverige. Arktisk is omringet Island og beveget seg sørover til Finnmark. I Norge og Sverige forsvant store deler av befolkningen.
Redusert solaktivitet fra 1675 til 1745 fører til global avkjøling framover til år 1745. Treghet i oppvarming av havet førte til en beregnet kald klimaperiode i årene 1710-1760, med et Grand dypt minimum i året 1745. Året 1745 faller sammen med maksimal utbredelse av Jostedalsbreen. Temperaturen på Grønland hadde i 1745, den laveste temperatur på 4000 år [2].
Fimbulvinter med dyp kald klimaperiode (2050-2100)
Dalton perioden (1790-1820) er forbundet med avslutning av Den lille istiden. TSI indeks var negativ i perioden 1850-1900. Det forklarer en kaldere klimaperiode i årene 1885-1930. Fra 1900 øker TSI indeks i positiv retning til et maksimum ved året 2017. Dette faller sammen med den globale oppvarming i årene 1930-2017. TSI indeks hadde et maksimum i 2017 og beveger seg i negativ retning framover til året 2025. Samtidig kan en positiv TSI indeks forklare at global temperatur har vært tilnærmet konstant i perioden 2017-2024.
Figur 3. Planet-perioder for Saturn (blå), Uranus (grønn), Neptun (grå) og TSI indeks (rød) for årene 2000-2100 e.Kr.
TSI indeks er negativ i perioden 2025-2072. I avkjølingsperioden framover til år 2072, er der et Fimbulvinter minimum i året 2064, med TSI indeks = -3.10. Fra 2072 er TSI index positiv, som fører til en forventet ny global oppvarming. Treghet i avkjøling og oppvarming av havets overflate, fører til en forventet dyp kald klimaperiode i årene 2050-2100, med et Grand minimum global temperatur i året 2072 [2].
Fakta fra klima dataserier, analysert med nye metoder, avslører at Den lille istiden ikke ble avsluttet på 1800-tallet. Globale oppvarming på 1900-tallet, var en klimavariasjon som kommer i perioder på ca. 180 år [2]. Den siste varme klimaperioden la grunnlaget for ny økologisk og industriell vekst på 1900-tallet. Etter en global oppvarming, kommer der uvegerlig en periode med global avkjøling. En ny dyp kald klima periode, framover mot år 2100, vil få store konsekvenser for global matproduksjon og global energiproduksjon. Historien forteller oss, at vi er spesielt sårbare for kalde klima perioder i Nord-Europa.
Du finner mer om temaet på CC-postene
- The First Cause of Climate variability
- A Cold Climate Period is coming
- Solen varierer over 4450 år
- Ny kald klimaperiode
- «THE DEEEP FREEZE”
- Grand Solar Minima 1000-2100 A.D
Referanser
- Yndestad, H., & Solheim, J. (2017). The influence of solar system oscillation on the variability of the total solar irradiance. New Astronomy, 51, 135–152. doi.org/10.1016/j.newast.2016.08.020.
https://ntnuopen.ntnu.no/ntnu-xmlui/handle/11250/2473902 - Yndestad H. 2022. Jovian Planets and Lunar Nodal Cycles in the Earth’s Climate Variability Frontiers in Astronomy and Space Sciences. May 10. 2022. https://doi.org/10.3389/fspas.2022.839794.